|
På Sunneklep Gård går historie, gårdsdrift og generasjoner hånd i hånd. Her på tunet vokser Vibeke opp. Hun kommer til verden i 1974, det samme året som odelsloven i Norge endres til også å gjelde kvinner. Men på Sunneklep og på gårdene rundt stikker tradisjonene dypt. EN KREATIV LEKEPLASS Det absolutt beste Vibeke vet når hun vokser opp, er å skape noe ut av ingenting. Å bygge ting opp. På barns vis selvsagt. Hun har en tryllestav på det. Den gode følelsen det gir, er bakgrunnen for en sterk drivkraft til å skape også i voksen alder. -Det var ikke så mange leker hjemme hos oss. Mamma var imot masseproduserte ting, og mente at det ødela fantasien. Lego, togbane og dukker hadde gått gjennom nåløyet. Også fikk vi alltid pappesker av henne når hun hadde vært på butikken, som vi kunne leke med. Og en eske av papp kan bli til mye forskjellig. Omgivelsene hun vokser opp i er inspirerende. Bondegården er full av glemte skatter - ting tidligere generasjoner stuet vekk og etterlot. De voksne tenker på det som skrot. Men Vibeke er en skapende sjel som ser at det kan brukes til noe annet. Det kan forvandles. For henne føles det helt magisk å se noe dødt og ubrukelig komme til liv igjen. -I jobbsammenheng blir jeg også veldig dratt mot utfordringer og prosjekter som mangler energi og som virker håpløst. Jeg liker begrensninger. Du må tenke utenfor boksen for å få det til, det krever noe ekstra av deg. Du må brette opp armene og kaste deg over det på en helt annen måte. Jeg trigges veldig av alt som ikke fungerer, alt som ikke er ferdig. Der ligger det mye potensiale. |
|
|
Noen år senere lokker metropolen Glasgow Vibeke ut av landet for å studere.
University of Strathclyde er plassert midt i den skotske kulturhovedstaden, og her starter hun på et av universitetets flaggskip, Strathclyde Business School. I HAGGISEN OG SEKKEPIPENES HJEMLAND Universitetet har en internasjonal profil med studenter fra over 100 nasjonaliteter, en stor campus, og over 22.000 studenter. Strathclyde har også trippel akkreditering for business-studier, noe mindre enn 1% av handelshøyskolene i verden har oppnådd. -Det var mange norske studenter i Glasgow fordelt på byens tre universiteter, så det var ikke noen fare for å glemme morsmålet akkurat. Jeg bodde på James Young Hall på campus første året, etterpå flyttet jeg til en leilighet i London Road, på vei mot fotballarenaen Celtic Park. Fra leiligheten var det bare rett opp High Street, så var jeg på universitetet. På bare et par tiår har byen snudd seg fra slum til velstand. Restene fra industrien som lå som et tykt sort lag over hele byen ble vasket ned, og en unik kulturarv dukket opp. «Glasgow - The Friendly City» står det på alle byens søppelbøtter på midten av 90-tallet. Folk er livlige og imøtekommende, og veldig stolte av byen sin. Glaswegians er kjent for å være ‘ekte' mennesker med bena på jorda. -Når jeg landet på Glasgow Airport den første gangen, og satte meg inn i black-cab'en som skulle kjøre meg til dit jeg skulle bo, skjønte jeg ikke bæret av hva sjåføren sa. Det samme skjedde når jeg kom frem til campus for å få nøkkelen min. Jeg ble litt stressa da. Men heldigvis var det ikke sånn på universitetet, foreleserne snakket for det meste britisk-engelsk så det var mer forståelig, forteller Vibeke. Noen intense måneder etterpå avholdes første eksamen i Barony Hall. Den store murstenskirken fra 1798 ligger rett ved James Young Hall der hvor hun bor. Studentene har kun to timer på seg for å bli ferdige med besvarelsen, men de har fått høre at den tilsvarer en 4 timers eksamen hjemme i Norge. Det er høyt under taket, og Vibeke føler seg liten. Nervene er i helspenn. Hun klarer nesten ikke skrive på eksamensarket, for hånda skjelver sånn. -På graduation noen år og mange eksamener senere, hadde vi sorte kapper med blå og gul hette og det ble avholdt en høytidelig seremoni i den samme salen. Jeg husker jeg gledet meg veldig til å begynne å jobbe da, til å bruke alt jeg hadde lært. Hadde lyst til å gjøre en forskjell. |
|
|
JAKTEN PÅ DRØMMEN
-Jeg hadde nok en ubevisst forventning om at det skulle være like gøy å jobbe som da jeg var liten og drev med egne prosjekter. Jeg ville nok ha en jobb som ikke føltes som en jobb. Det ble ikke helt realiteten, og det har vært en lang reise dit. Jeg har følt meg som en fugl i bur i nesten alle de faste jobbene jeg har hatt. Vibeke begynner å jobbe som trainee på hovedkontoret til DNB i Oslo. Traineene følger et eget opplegg, får masse oppfølging og intensiv opplæring i alle bankens divisjoner. Det er mye som skjer. Hun jobber med internett og nettbank, som er i sin tidlige fase, og med markedsføring. Senere søker hun seg over til kommunikasjonsavdelingen. Hun og kjæresten kjøper seg leilighet i Borggata på Tøyen i Oslo. -I DNB var alt gjennomtenkt og profesjonellt. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Alt om helhetstankegangen og sammenhengene lærte jeg der. Jeg tok nok profesjonaliteten litt for gitt, for det er ikke sånn i mindre organisasjoner. Men siden alt var så gjennomarbeidet, følte jeg ikke at jeg hadde så mye å bidra med. Jeg er allsidig og en "do'er", jeg liker at ting ligger litt i en haug og at det er mye å ta tak i. Vibeke oppdager også et gap i sin egen kompetanse, som irriterer. Det blir som en pipelyd i hodet som ikke vil gi seg. Hun forstår helheten og den røde tråden i det hun jobber med. Men hun kan ikke verktøyene som trengs for å få idéene ut i livet på egen hånd. Det betyr at alt må skaffes fra andre. Og da stopper ofte prosessen opp. I tillegg føler hun seg fastlåst av 8-4 jobbing, for kreativiteten hun har tilgang til følger ikke klokka. -Helt fra jeg var liten har jeg hatt masse idéer jeg ville få ut i livet. Når jeg ble mer voksen, hadde jeg fortsatt det. Men jeg opplevde at i en 'vanlig jobb', var det nesten umulig å få det til. Ikke lenge etterpå starter hun jakten på å tette gapet. Men livet tar samtidig en helt ny vending. På nesten alle områder. |
|
|
Større livsendringer skjer sjelden i isolasjon, det blir som regel en dominoeffekt. Den ene brikken tar den andre med seg, og plutselig er det mer som raser.
EN KRITISK PERIODE Hun og samboeren flytter fra leiligheten på Tøyen, til bondegården utenfor Tønsberg, som Vibeke er fra. De pusser opp ute og inne, dag og natt. De har fått barn. Det er kaotisk. Nye rutiner. En helt ny livssituasjon. De flytter til Busan i Sør-Korea på andre siden av jorda i noen måneder i forbindelse med samboerens jobb. Det er stress og kav, og det kommer både fra utsiden og innsiden. Vibeke sliter med noe hun tror er en fødselsdepresjon. -Det å få barn var starten på en ny måte å tenke på for min del. Det satte i gang en bevissthetsprosess. Hva som var meningen med livet mitt, hvem jeg var blitt, og hvorfor. Hvem foreldrene mine hadde vært for meg, og hva jeg ville ta med meg videre som mor. Jeg tenkte på hvor lite jeg faktisk hadde tenkt over ting, hvor mye som hadde vært i blindsonen min. Og i hvor høy grad jeg hadde endt opp med å ta den vanlige veien som nesten alle mennesker gjør, helt uten å skjønne det selv: Jobbe med skolen. Skaffe seg gode karakterer så man kommer inn på det man har lyst til. Studere. Finne seg en partner. Få seg jobb. Kjøpe leilighet. Få barn. Frustrasjonen ligger under og ulmer hele tiden. Noe må endre seg. Valget faller på å begynne på skole igjen. Samtidig forandrer hun seg mye personlig. Mer enn hun forstår der og da. Hun kjøper bøker om selvutvikling. Vil gjerne forstå seg selv bedre. -Samboeren min var sivilingeniør, og likte godt to streker under svaret. Jeg har alltid vært veldig følsom og åpen, men nå tok det helt overhånd - ankeret mitt ble helt borte. Han visste ikke hva han skulle gjøre for å hjelpe meg. Han sa bare at jeg skulle slutte å tenke på det, slutte å tenke på meningen med livet. "Det kommer til å ordne seg», sa han. Men prosessen Vibeke går gjennom splitter dem. Det blir ingen ny tur til Sør-Korea. Det blir samlivsbrudd isteden. Livet sporer totalt av. Det blir som en bil som ligger i grøftekanten med hjulene i været Midt i det kaoset starter hun å jobbe for seg selv. |
|
|
Ikke det beste utgangspunktet siden livet ikke henger sammen lenger. Men noen ganger tvinger universet oss inn på nye spor. Det er absolutt en nødvendighet med mer fleksibilitet i hverdagen. Hun må lage seg en jobb der hun kan jobbe når hun har energi - og føler seg bedre.
-Dette var i 2008. Siden det har jeg jobbet for meg selv av og på. Om ikke livet hadde tvunget meg til det, hadde jeg sikkert ikke turt å gjøre det, utbryter hun. GJØR BARE DET DU ER BEST PÅ I oppstartssammenheng er det en vedtatt 'sannhet' at man bare må drive med det man er best på. Man må spesialisere seg og bruke tid på kjernekompetansen sin. Bakgrunnen for det er at man tenker at det å drive en bedrift er en komplisert oppgave som involverer så mye forskjellig; både økonomi, salg, produktutvikling, markedsføring, systemer, strategi, teknologi osv. Og at ingen mennesker er i stand til å kontrollere alt. -Det var det eneste rådet jeg fikk, at jeg ikke kunne drive med alt mulig og måtte fokusere på det jeg var best på. Med erfaring fra større bedrifter og outsourcing, tenkte jeg at det sikkert var lurt. Så jeg satte vekk regnskapet for eksempel. Engasjerte meg ikke i tallene i det hele tatt, selv om det egentlig var noe jeg likte og var flink til. Vibeke tar nok rådet hun får litt for bokstavelig. Spesialist-tilbyderne bruker det selvfølgelig som et salgsargument, og det er lett å la seg lure, men det gjør det ikke til en sannhet. Ved å sette alt vekk slipper man å gjøre jobben, men ingen kan kjøpe seg forståelse eller kompetanse. Det må opparbeides og integreres. Samtidig er rådet i strid med hennes egen filosofi om helhet og balanse, uten at hun ser det helt tydelig akkurat da. -Jeg har alltid fått idéer uten å måtte jobbe for det, og blir lett engasjert. Så jeg tenkte at det var min kjernekompetanse, det var dét jeg måtte fokusere på. Men når du dyrker kreativiteten uten å bygge opp struktur samtidig, blir det dårlig med fremdrift. Det blir litt som å huske i et huskestativ. Det er fart og bevegelse, og du føler at det skjer noe hele tiden. Men når du ser ned på bakken oppdager du fort at du faktisk står på akkurat samme stedet som da du startet. - Det var først når jeg begynte å snu rådene jeg hadde fått på hodet, tok tak i alle sider av driften og fikk mer overblikk, at jeg klarte å gjennomføre større og mer helhetlige prosjekter. Det balanserte meg personlig også. Kreativitet kommer først, men det holder ikke bare med det. Du kommer ingen vei uten struktur. Når du jobber for deg selv, er det du som er ansvarlig for alt. Det er helt annerledes enn å jobbe i en bedrift sammen med flere andre. Du må ta på deg alle roller. Du må være foroverlent på en helt annen måte og få ting til å skje. Det er du som holder i trådene og må gjøre jobben. Du må ta avgjørelsene. Alt avhenger av deg. -Å drive for seg selv blir derfor en hårfin balansegang mellom det å faktisk drive en bedrift - og det å tilby tjenestene eller produktene dine. Det er en kunst å klare å dele seg i to og fokusere på begge deler. |
|
|
Det å kunne litt om mye forskjellig og ha praktiske og generelle ferdigheter, hadde stor verdi i samfunnet tidligere. Før spesialisten kom inn og tok over. I dag har spesialisten både høyere status og høyere lønn enn generalisten.
Men om du driver selvstendig, er det helt klart en fordel å være venn med begge. EN FOT I HELHETEN OG DEN ANDRE I DETALJENE -For min del startet det med en videreutdanning i design, så diverse kurs etterfulgt av mange frilansoppdrag over en periode på over 10 år. Det lærte meg praktiske ferdigheter, det lærte meg å mestre nye håndverk. Og det lærte meg om å drive for meg selv. Utfordringen når man går inn i detaljene og lærer nye verktøy, er å ikke miste helhetsblikket og forståelsen som allerede er der. Å bli mer spesialisert, men fortsatt se hvordan hver enkelt ting henger sammen med det andre i det større bildet. -Hver gang jeg fikk et nytt oppdrag prøvde jeg å løse det på en annen måte enn jeg hadde gjort tidligere. Det gjorde at jeg fikk mer erfaring og den utviklingen jeg søkte, pluss at jeg utvidet repertoaret mitt hele veien. Frilanstilværelsen ble min egen utviklingsarena. Jeg visste at jeg ikke skulle jobbe frilans for alltid, det var i påvente av noe annet. Rik ble jeg heller ikke for jeg jobbet alt for bredt, men jeg følte veldig sterkt at jeg ikke skulle begrense meg. Så det var en måte å lære meg alt sammen på. En helhetlig businessutdannelse, flere forskjellige typer jobber, mange års erfaring med veldig ulike typer oppdrag som konsulent kombinert med en stor personlig lyst til å lære nye verktøy, har naturlig nok gitt kompetanse og forståelse innen flere fagfelt og emner. Nå ønsker hun å dele det med andre som kan ha nytte av det. -Hele livet frem til nå har vært en lang reise i nysgjerrighet, læring og utvikling for å øke forståelsen for diverse sammenhenger i livet - både faglig, men også personlig. Noen er godt voksne før de finner ut hva de skal gjøre med livet sitt. Det er en prosess. -Jeg kan sikkert regnes som en "late bloomer", ler Vibeke. |
|
|
FRA IDÈ TIL VIRKELIGHET
Nå vil hun være den hjelpen som hun selv lette etter når ting var overveldende og vanskelig i oppstarten. Når hun begynte å jobbe frilans fantes det ingen kurs eller noen som kunne lære henne det viktigste. Det fantes ingen guide. Hun hadde litt kunnskap, men absolutt ikke nok kompetanse - og manglet alle verktøyene. -Jeg hadde dårlig tankesett og visste ingenting om hvordan hjernen fungerer, eller at man kan stå i veien for seg selv mentalt. Jeg trengte støtte fra noen som trodde på meg, noen som kunne vise meg veien. Noen som kunne heie på meg og si at det er naturlig å tvile, at jeg ikke måtte gi opp. Jeg trengte positiv energi fra andre som var i samme situasjon som meg! Vibeke har gjennom hele sin prosess hatt en følelse av at alt hun lærer seg og går gjennom kommer til nytte i et annet stort prosjekt. At det har en mening i et større bilde. Problemet var bare at hun ikke visste hva det var. Alt var så diffust. Det har i perioder vært vanskelig å holde motivasjonen oppe. -Men plutselig falt alt på plass og jeg visste hva jeg skulle gjøre. Visjonen min er egentlig den samme. Jeg har siden jeg startet som konsulent hjulpet små bedrifter med å få drømmene eller idéene sine ut i livet. Men nå med en tilsynelatende liten vri, som endrer bildet totalt. For istedenfor å hjelpe andre ved å gjøre jobben for dem, vil hun nå heller lære bort hvordan de kan gjøre det selv. Det skal ikke handle om å lære seg enda flere ting eller perfeksjonere sin egen kompetanse nå. Det skal heller handle om å dele det hun har lært på veien, heie noen andre fram, være vinden i ryggen. -Plutselig ble flere drømmer jeg har samlet på gjennom mange år knyttet sammen til en ny og større drøm, smiler hun. Drivkraften bak utdanningen er ønsket om å bidra til forandring i en verden der mange føler seg fastlåst i livet sitt, løper febrilsk på hamsterhjulet og ikke har en hverdag de er tilfredse med. Man lever kanskje mest for helger og ferier, mens det er fra mandag til fredag mesteparten av livet leves. Det er så viktig å skape seg en hverdag man ikke må rømme fra. -Alle får jevnlig gode idéer til forbedringer på samfunnsnivå, det er en del av det å være et menneske. Vi har alle vårt unike perspektiv og er alle kreative. Men dessverre mangler de fleste av oss både kompetansen som trengs for å realisere disse idéene, og troen på at vi kan klare å få dem ut i virkeligheten der de kan gjøre noe godt for andre. Hvis flere realiserer idéene sine vil det skape ringvirkninger i hele samfunnet, og føre til at flere lever et liv som er i tråd med sin egen lidenskap og sine egne drømmer og blir en større utgave av seg selv. Og gjør verden bedre samtidig. Det blir færre som gruer seg til mandag. |
|
|
HVORFOR TILBAKE TIL GÅRDEN?
-Hjertet mitt har vært her hele livet. Når jeg flytta tilbake, kom jeg tilbake til røttene mine, både på godt og vondt. En del av meg lå alltid igjen her, selv om jeg har bodd mange andre steder. Så jeg måtte tilbake hit for å finne tilbake til meg selv. Nå er det Vibeke og de to barna hennes, Villemo og Solan, som holder til i det hvitmalte hovedhuset på tunet. I det samme huset som hun bodde i selv når hun vokste opp. De er et tett trekløver. -Tanken har hele tiden vært å finne en måte å åpne stedet opp for andre på, å kunne dele det med flere. Vi mennesker lever så travle liv nå og alt har så høyt tempo. Men naturen er ikke sånn. Her på landet er det roligere. Det er lettere å stresse ned og komme i kontakt med seg selv. Ingen vet nøyaktig hvor gammel gården er, men det første som står om den i bygdeboka er fra 1575. Vibeke er fjerde generasjon i slekta på gården, og har vært opptatt av å ta vare på sjelen som er der. Pusse opp og modernisere litt, men samtidig beholde historien som hver planke og mosegrodde takstein holder på. Gi detaljene omtanke, gjøre det beste ut av det som er. -Jeg vurderte mange ulike alternativer opp gjennom årene, men isolert var det liksom ingenting som klikket ordentlig på plass. Før jeg endelig fikk idéen som løste utfordringen med overnatting. Så jeg har reorganisert litt, og laget en slags liten leilighet inne i hovedhuset, som jeg kaller for «Kammerset». Her kan de som er på mine fysiske programmer sove over i god, gammeldags bondegårdsidyll. Jeg drømmer om like god stemning der som på Mesternes Mester, at det blir et sted hvor folk kommer tett på hverandre og kan knytte sterke og varige bånd. DE SKYGGER VI ARVER Med tradisjonelle foreldre og en yngre bror var det ingen selvfølge at Vibeke skulle overta gården, selv om hun er eldst og odelsjente. Det har vært mange kroker og svinger på veien. Ting har tatt tid. Det har ikke vært så mye prat i familien om hva som skal skje. -I retrospekt ser jeg at jeg ikke hadde blitt bevisst nok på ting før jeg flyttet vekk. Jeg flytta liksom for tidlig. Hadde ikke sett hvilke ubalanser fra min egen familie jeg måtte jobbe med, hva som sto i veien for meg. Så jeg måtte snu. Jeg kom tilbake og opplevde hele barndommen på nytt. Så ting i et nytt lys. Det å gå mot foreldrene mine sitt ønske om å bruke odelsretten min pluss å bo ved siden av dem i voksen alder, er i aller høyeste grad en selvutviklingsreise, smiler Vibeke skjevt. Men heldigvis, å komme tilbake til der man startet, er ikke det samme som å aldri ha dratt derfra ♡ |
|